Mot korrupsjon og brudd på menneskerettighetene i Norge
Erik Strand, 04. september 2021
Vi har tidligere på denne siden lenket til Resetts artikkel om Valgdirektoratet og problemene med Valgdirektoratets digitale løsning for innsamling av signaturer for partier som trenger 500 signaturer for å stille til valg i et valgdistrikt. Denne artikkelen var opprinnelig bak betalingsmur. Vi kan nå informere om at Resett har fjernet betalingsmuren for denne artikkelen, og at den kan spres og leses av alle.
Erik Strand, 18.07.2021
Den 13. juli i år twitret Jonas Ali Ghanizadeh følgende.
“Om du deler fra Steigan, Document eller Resett så har du diskvalifisert deg fra all videre debatt.
Sånn er reglene, følg de.”
Jeg passet på å ta skjermdump av Twittertråden, den kan leses her. Relevante undertråder kan leses her, her og her.
Det var et budskap jeg har lite sans for, noe jeg kommenterte, og vil kommentere her. Men først noen ord om hvem Jonas Ali Ghanizadeh er. Jonas Ali Ghanizadeh er en tidligere (nå utmeldt) SV-politiker som er aktiv på Twitter og pt. har 7188 følgere.
Ghanizadeh langer ut mot de som deler fra Steigan, Document eller Resett. Her skal jeg la Document og Resett ligge og konsentrere meg om steigan (dvs. nettstedet Steigan.no). Man kan selvfølgelig være uenig med det som presenteres på steigan.no eller kritisere artikler der. Men nettstedet har kommet med mange gode artikler som korrigerer de etablerte medienes påstander, fremstillinger og unnlatelser. Det er stoff man ikke så lett finner andre steder. Slikt bør deles, ikke forties. Og minst av alt bør man hevde noen diskvalifisert fra “all videre debatt” med de konsekvenser det vil ha.
Noen eksempler på artikler på steigan.no som ikke bør ende i taushet:
Faktisk.no har ikke fulgt egne prinsipper i behandlingen av steigan.no
Medias øredøvende stillhet om de siste WikiLeaks-avsløringene er en egen skandale
OPCW forfalska rapporter for å gi påskudd til bombing av Syria
I en replikk til Ghanizadeh skrev jeg følgende:
“Idiotiske regler skal ikke følges. Har Steigan en godt belagt artikkel om f.eks. brudd på folkeretten, er det feil ikke å dele den.”
Jeg fikk et par tilsvar. Diskusjonen med den så langt jeg kan se anonyme twitreren @Lurifaks7 skal jeg la ligge. Men jeg vil gjengi følgende replikk fra programleder og humorist Hasse Hope:
“Nei, det er feil å dele den.”
Jeg takker programlederen Hasse Hope for bekjentgjøringen av hva han står for. Hvis brudd på folkeretten omtales på steigan.no, og det er den eneste eller beste kilden man har tilgjengelig, ja da får uhumskhetene heller skje i taushet enn at man deler noe fra Steigan. Noen av oss mener at en av medias viktigste oppgaver er å ta tak i forhold som ikke tåler dagens lys. Jeg forstår at Hasse Hope har et noe annet syn på tingene.
Erik Strand, 16.01.2021
Facebook har blokkert Ron Paul, tidligere medlem av den amerikanske kongressen, fra hans egen Facebook-side. I følge denne artikkelen på The Free Thought Project skjedde det uten annen begrunnelse enn at Ron Paul gjorde seg skyldig i å “repeatedly going against our community standards,”
Fampo.info er en side som konsentrerer seg om forhold i Norge (for andre forhold, se her). Da Facebook og andre sosiale medier brukes av, og påvirker, folk verden over, inkludert Norge, har dette imidlertid svært så mye med norske forhold å gjøre.
Eksemplet med blokkeringen av Ron Paul er nå lagt til på denne siden med eksempler på sosiale mediers sensur.
Bilde: Piotr VaGla Waglowski på Wikimedia Commons
Erik Strand, 11.01.2021
De sosiale mediene har de senere årene opptrappet sin sensurvirksomhet. Her er en artikkel om en video med kritiske spørsmål om Capitol Hill-episoden 6. januar. Videoen ble fjernet av YouTube.
Fampo har samlet flere artikler om sosiale mediers sensur på denne temasiden.
Erik Strand, 03. oktober 2020
I en artikkel fra 2018 på Juridika tar nyhetsredaktør og frilansjournalist Henrik Pryser Libell for seg “Jussens konspirasjonsteorier”. Libell tar for seg noen selsomme teorier som florerer om juss. Samtidig rakker han ned på Herman Berge og hans nettsted RettsNorge. Det er det siste jeg skal se nærmere på her.
Libell skriver i sin kommentarartikkel følgende:
“Nettsteder som Berges RettsNorge, Hans Gaardes Nyhetsspeilet og Norgespartiet og Grunnlovens Vektere preges ofte av anklager mot enkeltpersoner. Blant de mange «skurkene» som svertes er riksadvokat Tor Aksel Busch (påstått «ugyldig» som riksadvokat), regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs, konkurs-ekspert Knut Ro, samt personer som tydeligvis har vært i feider med personene selv. Det gjelder blant Ole K. Aabø-Evensen (involvert i Riis-saken for KPMG), en sorenskriver som anklages for fyllekjøring og advokatfirmaet Føyen Torkildsen. I en slettet post nevnes også jusprofessor Hans Petter Graver.
Blant «heltene» i Berges verden er advokaten Sigurd Klomsæt, den avskiltede advokaten Marius Reikerås, den avskjedigete tingrettsdommer Tor Bertelsen og en tidligere UD-ansatt.
Sakene kjennetegnes av en flora av påstander og lange utgreiinger om detaljer, men mangel på reell dokumentasjon. Det er også en mangel på indre logikk. Det er uklart hvorfor loven plutselig er bra når for eksempel Føyen Torkildsen blir anmeldt («Stay behind-advokatfirmaet Torkildsen endelig anmeldt»), mens loven egentlig er falsk. Eller hvorfor man kan stole på menneskerettighetskonvensjonen selv om både FN og statene er «falske»?
Libell hevder altså at sakene på rettsnorge.com “kjennetegnes av en flora av påstander og lange utgreiinger om detaljer, men mangel på reell dokumentasjon.” La oss derfor se på noen eksempler på saker på rettsnorge.com. Vi kan ta som eksempel Herman Berges artikkel Eiendomsutvikling, korrupsjon og uttapping. Den som leser artikkelen nøye, vil se at Berge har belagt sine påstander grundig. Her tilbys vi ikke kun konklusjoner; vi kan selv klikke på lenker til skannede dokumenter som viser hvordan plankart er blitt endret. Det bør være en velkommen dokumentasjon av forholdene i en av våre mest folkerike kommuner.
Siden Libell nevner advokatfirmaet Torkildsen, kan leseren lese Herman Berges anmeldelse av advokater tilknyttet dette firmaet og dømme selv.
Jeg merker meg også en besynderlig kommentar blant flere i Libells artikkel. Libell skriver: “Det er uklart hvorfor loven plutselig er bra når for eksempel Føyen Torkildsen blir anmeldt («Stay behind-advokatfirmaet Torkildsen endelig anmeldt»), mens loven egentlig er falsk.”
Nå er det Herman Berge som har anmeldt Føyen Torkildsen. Hvis det skal foreligge en selvmotsigelse her, må det finnes et eksempel på at Herman Berge har ment eller sagt at “loven egentlig er falsk”. Hvis ikke, er det Libell skriver her, bare tullball. Jeg har lest det Herman Berge har skrevet over lengre tid. Jeg kan selvfølgelig ikke få med meg alt han har ytret. Jeg vil allikevel bemerke at jeg aldri har sett Herman Berge skrive at loven er falsk. Hvis Libell mener at Berge har fremholdt noe slik, burde han tilbudt oss et sitat eller i det minste en referanse. Nå er det paragrafer i straffeloven (av 1902) Herman Berge har anmeldt advokater for å overtre. Jeg har aldri sett Herman Berge hevde noe sted at straffeloven er falsk. Dersom han mot formodning skulle ha hevdet noe slik, setter jeg pris på at noen korrigerer min uvitenhet, og jeg kan kontaktes på erkestrand@hotmail.com.
“
Erik Strand 19. juli 2020
På NRK Ytring kan man lese en kronikk som ble publisert 11. juni i år. Kronikken har overskriften “Norske medier samarbeider mot fake news”. Kronikken har tre forfattere, og det er ikke hvem som helst som har samarbeidet om å skrive kronikken. De som står bak kronikken, er:
Når sjefene for de to allmennkringkasterne NRK og TV2 går sammen om en kronikk om norske medier, og attpå til har med seg en universitetsrektor, er det verd å se på hva de skriver.
Tidlig i kronikken skriver forfatterne: “Kritisk journalistikk sikrer at vi alle kan stole på politikere, bedrifter og organisasjoner”. Et slikt utsagn kan tolkes på to måter. Enten kan det tolkes generelt, at der hvor vi har slik kritisk journalistikk, sikrer det velfundert tillit. Eller det kan tolkes dithen ay vi har slik kritisk journalistikk i dag, og at det har de nevnte positive effektene. Ser man på det neste avsnittet, ser vi at det er den sistnevnte tolkningen som er tilsiktet. her skriver de:
“Men det kreves en rask og betydelig omstilling for at mediene skal kunne fortsette å spille den nøkkelrollen. Vi kan ikke ta det for gitt”.
La oss da se litt nærmere på funksjon rolle i dagens Norge. En rekke artikler med kritisk søkelys på norske medier er samlet her. Man kan ikke minst lese Dag Hiåsens rapport Ytringsfrihetens pris i Det skjulte Norge. I en periode i år 2000 belyst lokalavisen Bygdeposten diverse ikke-rettsstatlige forhold i Norge som ble forsømt av andre medier. Bygdeposten publiserte flere viktige artikler innen feltet frem til redaktøren ble oppsagt. Rapporten beskriver også (s. 67 flg.) hvordan Nils E. Øy i Norsk Redaktørforening opptrådte i sakens anledning.
For å ta et nyere eksempel på hva media unnlater å ta opp, kan vi se på denne kommentaren gjengitt på Derimot.no. Kommentaren tar for seg hvordan det som skulle vært en mediesensasjon, ble møtt av rungende taushet. Med de fortielser man har kunnet registrere over tid, blir det hult når kronikørene skriver: “Journalistikk av høy kvalitet både lyser opp dagene og gir oss nye perspektiver”.
Så langt norske mediers unnlatelsessynder. Når tre sentrale aktører går ut og proklamerer samarbeide mot falske nyheter, kan vi se på noe av det NRK har gitt av bidrag til norsk journalistikk:
NRK skjender journalistiske prinsipper
Grovt ensidig og ubalansert fra NRK
Rå desinformasjon dagsnytt 18
Det går også an å minne om et særdeles stygt bidrag fra TV2:
TV 2-profil fusket i reportasje om Gardermoen-varsler
Både NRK og TV2 er inne på eiersiden i Faktisk.no, institusjonen som skal faktasjekke samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge. Faktisk.no har blitt noe ganske annet en det de proklamerer å skulle være – en bidragsyter til til en åpen, inkluderende og faktabasert offentlig samtale.
De to kronikørene som vil samarbeide mot falske nyheter, kunne med fordel ha begynt med seg selv og sine kolleger. I stedet skjønnmaler de virkeligheten med disse ordene:
“Vi har en befolkning som er i verdenstoppen på å se, høre og lese nyheter og har høy tillit til mediene i dag. Vi har en verdensledende teknologiklynge i Media City Bergen. Vi har politikere og et samlet offentlig virkemiddelapparat som forstår verdien av mediene.”
Erik Strand, 01. juli 2020
Den politiske ledelsen i Samnanger har foretatt seg noe forbilledlig. Den har sørget for en ekstern granskning av hvordan kommunens barneverntjeneste har opptrådt. Resultatet ble en knusende rapport om kommunens barnevern.
Så skulle alle være fornøyd og mene at Samnanger kommune har gjort det eneste riktige? Feil! Advokat Birthe Eriksen får seg til å skrive følgende innlegg i Bergens Tidende (10.06.20):
Granskningen burde ikke funnet sted
Samnangers ordfører, Knut Harald Frøland, følger opp med følgende tilsvar (11.06.20):
Siden både Eriksens innlegg og tilsvaret er bak betalingsmur, kommenterer jeg innholdet her. Eriksen vedgår at “Ingen har stilt kritiske spørsmål til selve granskingsrapporten, eller ved konklusjonen om erstatningsansvar for kommunen.” Til tross for det følger hun opp med å skrive: “Spørsmålet er om de aktuelle forholdene i det hele tatt burde ha vært gjenstand for privat gransking.” Hvis det ikke er noe galt i innholdet i granskingsrapporten, men granskingen allikevel ikke skulle funnet sted, bør vi se på hvordan Eriksen får til å begrunne noe slikt.
Det Eriksen gjør, er å påpeke at det ikke var kommunen, men fylkesnemnda og domstolene som i siste instans avgjør spørsmålet om omsorgsovertagelse. Eriksen skriver:
“Granskingsrapporten gjelder «kommunens fremgangsmåte/håndtering av prosessen i de aktuelle saker frem mot endelig vedtak». Granskerne mener at kommunens barneverntjeneste har brutt FNs barnekonvensjon, barnevernloven og god forvaltningsskikk, før vedtak om omsorgsovertakelse ble truffet.
Denne saken viser hvor viktig det er å gjøre en grundig analyse av hvilken problemstilling det er aktuelt å granske, før det tas beslutning om granskningen skal gjennomføres.
Man overser at både fylkesnemnd og domstoler foretar sine egne, uavhengige vurderinger i tvangssaker. Eventuelle feil som barneverntjenesten måtte ha begått, har derfor liten eller ingen selvstendig betydning.”
Eriksen fortsetter med å knytte dette opp mot et eventuelt erstatningsansvar for de tidligere barnevernsansatte i Samnanger:
“Et grunnleggende vilkår for erstatningsansvar er at det må være årsakssammenheng mellom eventuelle feil, og den skade som er forårsaket.
De aktuelle skadene er i så fall forårsaket av fylkesnemndens vedtak og av domstolenes senere opprettholdelse av disse, ikke av barneverntjenesten i Samnanger. Det foreligger dermed ikke noe rettslig grunnlag for at kommunen skal betale erstatning.”
Her er det litt av hvert å ta tak i. En ting er premisset om at en gransking kun er interessant hvis den får betydning for et eventuelt erstatningssøksmål. Dette besvarer ordfører Frøland treffende:
“Dei tre sakene har vore ein verkebyll i lokalsamfunnet vårt gjennom ei årrekke. Difor var det etter kommunestyret si oppfatning viktig å koma til botn i sakene.
Og endå viktigare: Å avdekka om det har skjedd urett mot born og familiar. Difor engasjerte kommunen etter anbodskonkurranse to av dei fremste barnerettsjuristane i landet til å granska.
Granskinga avdekka grove overtramp frå det offentlege si side. Utan den ville ikkje desse ha kome fram i lyset. Då blir det ganske utruleg å hevda at sakene ikkje burde ha vore gjenstand for gransking.”
Det skulle være unødvendig å si at barnevernet opptrer på et vis som ikke tåler dagens lys også i andre kommuner enn Samnanger. Vi kan trygt si at granskingen som ble foretatt, har verdi ut over Samnanger kommunes grenser. Det kan i den forbindelse være på sin plass å gjengi kort fra granskernes konklusjoner:
“Granskingen har avdekket at barneverntjenesten i Samnanger i de granskede sakene på en rekke
punkter har opptrådt i strid med både FNs barnekonvensjon, barnevernloven og god
forvaltningsskikk. Dette gjelder blant annet:”
Spørsmålet om erstatningsansvar for kommunen når fylkesnemnda eller domstolene kunne ha overprøvet kommunens forslag til vedtak, skal jeg la ligge i denne omgang. Det er imidlertid klart at det kommunale barnevernets handlinger har vært en årsak til de aktuelle omsorgsovertagelsene i den forstand, at dersom barnevernet i Samnanger kommune ikke hadde handlet som det gjorde, ville ikke barna blitt fjernet fra sin familie. Frøland makter da også å parere denne innvendingen mot gransking:
“Eriksen viser til at det er fleire aktørar i sakskjeda, og at det er fylkesnemnda og deretter tingretten som avgjer sakene og vedtek tvangstiltak. Det er sjølvsagt rett.
Men det er eit faktum at det kommunale barnevernet er den sentrale premissleverandøren i slike saker, sjølve opphavet til det som skjer seinare. Barnevernstenesta si saksframstilling, med sine mogelege feil og manglar, blir dessverre ikkje alltid kritisk etterprøvd.
At det altfor ofte oppstår såkalla følgjefeil, er også erkjent av dei sentrale barnevernsstyresmaktene (Bufdir). Eriksen hevdar derimot at det ligg ein «rettstryggleiksgaranti» innbakt i systemet. No viser sakene frå Samnanger at desse garantiane ikkje alltid fungerer.”
Erik Strand 15. juni 2020
Faktisk.no har nok en gang levert påstander som ikke holder mål. På vegne av steigan.no og Mot Dag AS har advokat Stian Hultin Oddbjørnsen, Kluge Advokatfirma, skrevet dette brevet til ansvarlig redaktør i Faktisk.no.
Erik Strand, 1. mai 2020
Det jeg skriver om her, er strengt tatt ingen nyhet. Det er rett og slett en sammenstilling av artikler som er skrevet og publisert på Internett over tid. Men fordi temaet er såpass viktig, velger vi å anbefale en artikkelsamling om helsevirkningene av elektromagnetisk stråling her på hovedsiden i stedet for kun å informere om den under “oppdateringer“
Derfor oppfordrer vi leserne til å se nærmere på denne samlingen artikler om lavfrekvent elektromagnetisk stråling. Leseren vil se at dette er artikler med solide referanser til forskning på området.
Fampo 
