Erik Strand, 01. juli 2020
Den politiske ledelsen i Samnanger har foretatt seg noe forbilledlig. Den har sørget for en ekstern granskning av hvordan kommunens barneverntjeneste har opptrådt. Resultatet ble en knusende rapport om kommunens barnevern.
Så skulle alle være fornøyd og mene at Samnanger kommune har gjort det eneste riktige? Feil! Advokat Birthe Eriksen får seg til å skrive følgende innlegg i Bergens Tidende (10.06.20):
Granskningen burde ikke funnet sted
Samnangers ordfører, Knut Harald Frøland, følger opp med følgende tilsvar (11.06.20):
Siden både Eriksens innlegg og tilsvaret er bak betalingsmur, kommenterer jeg innholdet her. Eriksen vedgår at “Ingen har stilt kritiske spørsmål til selve granskingsrapporten, eller ved konklusjonen om erstatningsansvar for kommunen.” Til tross for det følger hun opp med å skrive: “Spørsmålet er om de aktuelle forholdene i det hele tatt burde ha vært gjenstand for privat gransking.” Hvis det ikke er noe galt i innholdet i granskingsrapporten, men granskingen allikevel ikke skulle funnet sted, bør vi se på hvordan Eriksen får til å begrunne noe slikt.
Det Eriksen gjør, er å påpeke at det ikke var kommunen, men fylkesnemnda og domstolene som i siste instans avgjør spørsmålet om omsorgsovertagelse. Eriksen skriver:
“Granskingsrapporten gjelder «kommunens fremgangsmåte/håndtering av prosessen i de aktuelle saker frem mot endelig vedtak». Granskerne mener at kommunens barneverntjeneste har brutt FNs barnekonvensjon, barnevernloven og god forvaltningsskikk, før vedtak om omsorgsovertakelse ble truffet.
Denne saken viser hvor viktig det er å gjøre en grundig analyse av hvilken problemstilling det er aktuelt å granske, før det tas beslutning om granskningen skal gjennomføres.
Man overser at både fylkesnemnd og domstoler foretar sine egne, uavhengige vurderinger i tvangssaker. Eventuelle feil som barneverntjenesten måtte ha begått, har derfor liten eller ingen selvstendig betydning.”
Eriksen fortsetter med å knytte dette opp mot et eventuelt erstatningsansvar for de tidligere barnevernsansatte i Samnanger:
“Et grunnleggende vilkår for erstatningsansvar er at det må være årsakssammenheng mellom eventuelle feil, og den skade som er forårsaket.
De aktuelle skadene er i så fall forårsaket av fylkesnemndens vedtak og av domstolenes senere opprettholdelse av disse, ikke av barneverntjenesten i Samnanger. Det foreligger dermed ikke noe rettslig grunnlag for at kommunen skal betale erstatning.”
Her er det litt av hvert å ta tak i. En ting er premisset om at en gransking kun er interessant hvis den får betydning for et eventuelt erstatningssøksmål. Dette besvarer ordfører Frøland treffende:
“Dei tre sakene har vore ein verkebyll i lokalsamfunnet vårt gjennom ei årrekke. Difor var det etter kommunestyret si oppfatning viktig å koma til botn i sakene.
Og endå viktigare: Å avdekka om det har skjedd urett mot born og familiar. Difor engasjerte kommunen etter anbodskonkurranse to av dei fremste barnerettsjuristane i landet til å granska.
Granskinga avdekka grove overtramp frå det offentlege si side. Utan den ville ikkje desse ha kome fram i lyset. Då blir det ganske utruleg å hevda at sakene ikkje burde ha vore gjenstand for gransking.”
Det skulle være unødvendig å si at barnevernet opptrer på et vis som ikke tåler dagens lys også i andre kommuner enn Samnanger. Vi kan trygt si at granskingen som ble foretatt, har verdi ut over Samnanger kommunes grenser. Det kan i den forbindelse være på sin plass å gjengi kort fra granskernes konklusjoner:
“Granskingen har avdekket at barneverntjenesten i Samnanger i de granskede sakene på en rekke
punkter har opptrådt i strid med både FNs barnekonvensjon, barnevernloven og god
forvaltningsskikk. Dette gjelder blant annet:”
Spørsmålet om erstatningsansvar for kommunen når fylkesnemnda eller domstolene kunne ha overprøvet kommunens forslag til vedtak, skal jeg la ligge i denne omgang. Det er imidlertid klart at det kommunale barnevernets handlinger har vært en årsak til de aktuelle omsorgsovertagelsene i den forstand, at dersom barnevernet i Samnanger kommune ikke hadde handlet som det gjorde, ville ikke barna blitt fjernet fra sin familie. Frøland makter da også å parere denne innvendingen mot gransking:
“Eriksen viser til at det er fleire aktørar i sakskjeda, og at det er fylkesnemnda og deretter tingretten som avgjer sakene og vedtek tvangstiltak. Det er sjølvsagt rett.
Men det er eit faktum at det kommunale barnevernet er den sentrale premissleverandøren i slike saker, sjølve opphavet til det som skjer seinare. Barnevernstenesta si saksframstilling, med sine mogelege feil og manglar, blir dessverre ikkje alltid kritisk etterprøvd.
At det altfor ofte oppstår såkalla følgjefeil, er også erkjent av dei sentrale barnevernsstyresmaktene (Bufdir). Eriksen hevdar derimot at det ligg ein «rettstryggleiksgaranti» innbakt i systemet. No viser sakene frå Samnanger at desse garantiane ikkje alltid fungerer.”
Fampo 