Denne artikkelen ble publisert i Fædrelandsvennen 15.04.98.
“Psykiatrisk praktscoring” – i eget bur
Fædrelandsvennen fortjener honnør for at avisen i løpet av den senere tid “har rettet søkelyset mot” det psykiatriske fagfelt og de behandlingsmetoder som tilbys/anvendes. I et innlegg (eller mer korrekt “forsvar av psykiatrien”) 25.03 stilet til Valerie Kubens gir overlege i psykiatri harald Leirvåg uttrykk for en tilsvarende hldning – tilsynelatende. Fra innholdet i hans kjærlighetsbrev” synes det å fremgå at han blir blendet – og mister orienteringsevnen – straks lyskasterne rettes mot fagfeltet, – det er m.a.o. kun når psykiatriens utøvere befinner seg bak rattet (og kanskje helst etter mørkets frembrudd) – “trafikkbilde” føles bekvemt.
En rekke psykiatriske utøvere inklusive Leirvåg uttrykker sterk bekymring for pasientenes situasjon dersom kritikkverdige forhold avsløres, Det bør kunne være tillat å stille spørsmål ved hvilken av de “to parter”, psykiatriens utøvere eller pasienter, som har mest å tape på at kritikkverdige forhold avdekkes.
Når leirvåg videre forsøker å fremstille det som stigmatiserende av, eller skamfullt for, de mennesker som har behov for hjelp at det rettes et kritisk lys mot psykiatrien som fag og fagets utøvere, havner hans argumentasjon ut over sidelinjen. Han overlater følgelig frivillig innkastet til motparten. Riktig ille går det når han forsøker seg med dribleserier innenfor eget straffefelt. Når Jon P.Knudsen i kommentarer påredaksjonell plass i avisen stiller spørsmål samt etterlyser dokumentasjon, besvares dette med en grovkornet utskjelling. Når Leirvåg i stedet for å gjøre et forsøk på åimøtekomme Knudsen “smeller til” med følgende uttalelser “- som jeg skal avstå fra å kommentere” og “jeg skal unnlate å svare direkte på dette her -” synes han klart å miste retningssansen i eget målområde. “Til Fædrelandsvennens lesere vil jeg bare forsikre (undertegn. utheving) om at det i dag finnes godt dokumenterte forskningsresultater” meddeler overlege leirvåg. Når Knudsen etterlyser at psykiatriens utøvere legger sine faglige kort på boret, resulterer dette nok en gang i en påstand som mangler underbygging. I stedet for å rette blikket oppover og fremover, settes ballen med fynd og klem i eget bur.
“Gjort i beste mening/til ditt eget beste”, “ikke innsikt i egen situasjon/eget sykdomsbilde”, “Det er formen på dine uttalelser”. – Påstandene fra psykiatrisk hold ikke bare “yrer og kryr”, “de hagler”. – Og påstandene fremsettes svært ofte i en “form”(jfr. nevnte eksempler) hvor underbyggingen er “overflødig” – og hvor etterprøving/overprøving skal være “umulig”. Ønsker psykiatrien/psykiatriens utøvere anerkjennelse som en seriøs vitenskap/seriøse vitenskapelige utøvere? Lobotomering, LSD-forsøk, sterilisering av taterjenter m.v. – rettferdiggjør dette til vitenskapelig status?
Et stort antall mennesker blir påført enormt store doseringer av nevroleptika, svært mange over lang tid. Foreligger det dokumentasjon for at denne medikamentanvendelsen har legende virkning, eller er det reelt sett kun “tale om” en symptombedring? – Eksempelvis at utagerende mennesker blir rolige, svært rolige! At negative bivirkninger av medikamentene er påviselig, er udiskutabelt. At et altfor stort antall av de som påvirkes av medikamentene utvikler parkinsonisme eller tarditive dyskinesier (ukontrollerte kroppsbevegelser)kan heller ikke bestrides. Når psykiatriens utøvere i tillegg kan frata mennesker tilgang til demokratiske rettigheter, – må det være et ufravikeig krav at “kortene legges på bordet”. Kan det stilles spørsmål ved om det “psykiatriske hus” har grunnmur som kan sammenlignes med et korthus – d.v.s. at det ikke “tåler å bli blåst på?”
Overlege Leirvåg aslutter sitt innlegg ved å tildele seg selv og det fagfelt han representerer en “kortvalør”, det røde! Når han inviterer Fædrelandsvennens journalist til et forhåndsavtalt besøk til en åpen avdeling for å observere gruppebasert dagbehandling samt utbasunere at “Du inviteres herved inn i vårt “Pentagon” er undertegnede av den oppfatning at det endelig oppstod et tilfelle hvor jeg uten vanskeligheter kunne gi min tilslutning til en uttalelse fra overlegen – “jeg skal avstå fra å kommentere”!
Den organisasjon undertegnede representerer, Folke Aksjonen Mot Psykiaternes Overgrep (FAMPO), har etter at Fædrelandsvennen satt psykiatrien på dagsordenen mottatt en rekke henvendelser fra avisens geografiske nedslagsfelt. Dersom innhldet i henvendelsene hadde blitt forelagt overlege Leirvåg kunne dette “muligens” ha resultert i at han for fremtiden ville utvise en noe større grad av aktsomhet eller varsomhet hva angår karakteristikker av de som etterlyser psykiatriens faglie kort. Det synes vanskelig å beklage, men jeg må “dessverre” opplyse leirvåg og andre psykiatriske utøvere om at det ikke vil bli gitt opplysninger om eller innsikt i de henvendelser vår organisasjon har mottatt. I motsetning til leirvåg “skal jeg svare direkte på dette her”. Mange, svært mange, føler frykt for å bli utsatt for represalier fra psykiatriens utøvere! Det er å håpe at dette kan lede til, i det minste “en viss” skamfølelse, hos enkelte psykiatriske utøvere!
For Folke-Aksjonen Mot Psykiaternes Overgrep.
Dag Hiåsen (styreformann)
Solumsmoen
Fampo 