Førstestatsadvokat Walter Wangberg presterte i 1997 å bruke hensynet til “den sosiale fred i Bergen, folks tillit til politiet i Bergen og til Gulating lagmannsrett” som et argument for at Høyesterett skulle forkaste kravet om gjenopptagelse av “bumerangsakene”. I et innlegg i Bergens Tidende 31.12.97. refererer Wangberg straffelovens § 392, 2. ledd, som er den bestemmelse som ble påberopt som grunnlag for gjenopptagelse:
“Gjenopptagelse til gunst for siktede kan besluttes når særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny”.
Wangberg skrev oppfølgende: “Det siste vilkår i paragrafen, “tungtveiende hensyn”, og som må foreligge i tillegg til de “særlige forhold”, er i teorien utlagt slik at også opinionens syn (den sosiale fred) kan vektlegges. Med dette utgangspunkt ble det, som ett av flere argumenter, fra min side tatt til orde for at bergenserne og politiet i Bergen spesielt vil være mest tjent med at sakene ikke blir gjenopptatt. Hovedargumentet var imidlertid at rettssikkerheten ble tilstrekkelig ivaretatt den gang sakene ble pådømt og at forsvarerne ikke har lykkes med å påvise at vilkårene for gjenopptagelse er til stede.”
Les flere ganger om nødvendig. I fullt alvor hevdet førstestatsadvokaten at hensyn til “den sosiale fred” er et gangbart argument for at en uskyldig dømt ikke skal få sin sak gjenopptatt (en logisk konsekvens av det Wangberg skriver, uavhengig av hans hovedargument)!
Rent intuitivt vil sikkert mange forvente at en statsadvokat som fremholder slikt, ikke viser den beste rettsstatlige fremferd i andre saker hvor han er involvert. I Wangbergs tilfelle er det riktig gjettet. Den 15. april 2007 ble alvorlige løgner om Atle Johan Løvaas plantet ut i Bergens Tidende. I et tilsvar til avisen, et tilsvar Bergens Tidende ikke ville publisere, tar Dag Hiåsen for seg dette plantet, inklusive uttalelser fra Walter Wangberg. Det kan man lese mere om her.
Fampo 