Erik Strand, 11. april 2020
Kulturdepartementet la i desember frem forslag til en ny lov, medieansvarsloven. Jeg vil her kommentere noen meget betenkelige sider ved forslaget. Forslaget til ny medieansvarslov kan leses i sin helhet her. Hvis man leser Prop 31 L (2019-2020), kan man i tillegg lese departementets kommentarer til lovforslaget. Slike forarbeider som Prop 31 L (2019-2020) er i norsk rett en relevant rettskilde. Det vil si av ved tvil om hvordan loven skal, tolkes, kan uttalelser i forarbeidene være avgjørende for hvordan loven skal forstås.
Jeg gjengir her kort noe ev departementets uttalte intensjon med den nye loven:
Lovforslaget samler regler om rettslig ansvar og redaksjonell uavhengighet på medieområdet i en ny teknologinøytral særlov. Et hovedmål med den nye loven er å skape insentiver for god ledelse og kontroll av redaksjonelle medier basert på journalistetiske normer og prinsipper. Dette gjøres ved at redaktøren får en særlig uavhengig stilling og tar et utvidet rettslig ansvar for innholdet.
Den nye loven skal være teknologinøytral i den forstand at bestemmelsene i den nye loven skal gjelde for langt flere enn de tradisjonelle trykte mediene. Jeg vil komme tilbake til hva lovforslaget sier om virkeområdet for loven. Først vil jeg gå gjennom en av bestemmelsene i lovutkatset. Fra lovutkastet:
4 Plikt til å utpeke redaktør
Utgiver av et medium som er omfattet av loven plikter å utpeke redaktør for mediet.
§ 5 Opplysningsplikt
Redaktøren skal sørge for at det er opplyst i mediet hvem som er redaktør. Redaktøren skal sørge for at mediebrukerne har tilgang til navn, adresse, elektronisk postadresse og øvrige opplysninger som gjør det mulig å komme i direkte kontakt med mediet.
Det er her paragraf 5 jeg vil konsentrere meg om. Den sier at det ikke skal være lov å ha en anonym redaktør for et medium. I de fleste tilfeller er det helt kurant. Medier på nett vil gjerne være åpne om hvem som er redaktør, og det er lett å være enig i at det generelt er en fin ting å vite hvem som står bak et nettsted.
Det finnes imidlertid tilfeller hvor det bør være akseptabelt å publisere ting anonymt på internett. Ikke alle som har noe å fare med. ønsker å stå frem med fullt navn. Et krav om at den som starter opp en nettsted som omfattes av loven, må stå frem med navn, kan i noen tilfeller føre til at kunnskap som burde tilfalle allmennheten, ikke gjør det. Det kan være en sosial og psykologisk belastning å stå frem og forfølge hypoteser om hva som foregår og har foregått i samfunnet, når disse avviker markant fra en oppfatning den kompakte majoritet har fått gjennom de toneangivende medier og andre opinionspåvirkere. Hensynet til karriere kan telle for noen. Ofte faller det enklere for pensjonister å tale fritt om kontroversielle ting innenfor deres fagfelt.
Så vil mange mene at folk bør stå frem med det de har å bidra med uavhengig av ubehageligheter. Det er greit, men loven skal skapes etter hvordan folk er og hvordan de opptrer, ikke etter hvordan de bør være. Det er en grunn til at kildevernet står sterkt som prinsipp i norsk presse, og et forbud mot anonyme publikasjoner har et skadepotensiale. Riktignok er det ikke knyttet straffeansvar til brudd på § 5 i utkastet til den nye loven. Lovutkastet stempler uansett det å være anonym som noe som er i strid med norsk lov for de som omfattes av loven.
Det neste vi må se på, er hvem som omfattes av den nye loven. Det finner vi i § 2:
“§ 2 Virkeområde
Loven gjelder for medier som driver regelmessig journalistisk produksjon og publisering av
nyheter, aktualitetsstoff, samfunnsdebatt eller annet innhold av allmenn interesse.
Loven gjelder ikke for medier som har markedsføring som hovedformål.”
Første ledd i paragrafen over tyder på at loven har et meget vidt virkeområde. Etter ordlyden omfattes enhver som regelmessig produserer og publiserer “nyheter, aktualitetsstoff, samfunnsdebatt eller annet innhold av allmenn interesse”. Uttalelser i prop. 31 L (2019-2020) tyder på at loven skal tolkes vidt også. Når det for eksempel står at loven gjelder for medier som regelmessig produserer stoff som omtalt, viser forarbeidene at “regelmessig” ikke skal tolkes altfor strengt. “Regelmessig” er tatt med mest for å avgrense mot engangsutgivelser:
På side 40-45 kommenteres virkeområdet for loven – det som § 2 omhandler. På side 44 kan vi lese dette:
Departementet viser til at vilkåret om regelmessighet skal forstås slik at loven som utgangspunkt favner om alle medier som ikke utgjør selvstendig avsluttede produksjoner, slik som for eksempel bøker, filmer, brosjyrer o.l. Dette kriteriet gjenspeiler at det først og fremst er
den løpende og aktuelle nyhets- og aktualitetsformidlingen man har ansett å ha en særlig demokratisk funksjon. Argumentasjonen har vært at medier som ikke publiseres jevnlig eller periodisk normalt heller ikke på samme måte vil kunne fungere som kilde til aktuelle hendelser og løpende politisk debatt og generell samfunnsforståelse. Enkeltstående ad.hoc-publikasjoner, som Høgskulen i Volda viser til, vil derfor ikke væreomfattet av loven.
Når det gjelder nettaviser og andre elektroniske medier, vil vurderingstemaet knyttet til
regelmessighet bli mer sammensatt. Som Medietilsynet peker på, kan et elektronisk medium oppdateres både ved at enkeltstående artikler endres og ved at nye artikler publiseres slik at eldre
artikler eller videoer gis en mindre prominent plass på siden. Selv om løpende, dynamisk publisering er standarden på nett, er det også enkelte elektroniske tidsskrifter som utkommer etter mer fastsatte utgivelsesskjema og formater mer tilsvarende de som utgis på papir. Departementet anser det ikke som hensiktsmessig å oppstille noen nærmere kvantifiserbare grenser eller retningslinjer for hva som anses som regelmessig oppdatering. Departementet viser her til Medietilsynet høringsuttalelse, som påpeker at tilsvarende tallmessige oppstillinger i forskrift om produksjonstilskudd til nyhets- og aktualitetsmedier har budt på fortolkningstvil.
Mot slutten av proposisjonen har departementet kommentarer til de enkelte bestemmelsene. På side 99 finner vi mere om hva som ligger i “regelmessig”:
I uttrykket «regelmessig» ligger en avgrensning mot enkeltstående og tidsavgrensede publikasjoner, inkludert for eksempel bøker. Det er medier som driver en løpende rapportering til allmennheten som har den særlige funksjonen loven er ment å styrke gjennom bestemmelser om redaksjonell uavhengighet og særlige ansvarsregler. Når det gjelder aviser, tidsskrifter og andre trykte publikasjoner, innebærer vilkåret at det må dreie seg om en periodisk utgivelse. Det gjelder ingen absolutt nedre grense, men som utgangspunkt er det lite naturlig å snakke om en periodisk utgivelse dersom publikasjonen utkommer sjeldnere enn to ganger i året. Tilsvarende gjelder elektroniske tidsskrifter som er utgavebasert. Når det gjelder elektroniske medier som ikke oppdateres like løpende som de typiske nettavisene, må det gjøres en mer sammensatt og skjønnsmessig
vurdering av oppdateringsfrekvens vurdert opp imot mediets innhold og funksjon. Både oppdatering av enkeltartikler og oppdatering, prioritering og presentasjon av innholdet som sådan kan få betydning.
På side 100 i proposisjonen trekkes en viktig grenseoppgang mot private blogger m.m.:
Med «allmenn interesse» menes at innholdet har samfunnsmessig betydning, det vil si at det er
av en karakter som gjør at borgerne blir informert om det samfunnet vi lever i. I dette ligger også at
mediet driver en type journalistisk produksjon som er egnet til å nå ut til allmennheten. Mediet må derfor ha en grad av profesjonalitet og drive virksomhet på et nivå som gjør dette mulig. Private blogger vil som hovedregel ikke være omfattet, selv om det kan tenkes situasjoner hvor en blogg drives på et nivå som grenser mot profesjonell medievirksomhet. Samtidig er det ikke noe krav at mediet er ment å nå hele allmennheten. Også medier som er rettet inn mot et bestemt tema eller en bestemt bransje kan ha allmenn interesse. Medier rettet mot medlemmer av en bestemt organisasjon eller forening er omfattet så lenge de har et nedslagsfelt utover medlemsmassen og en ambisjon om å være premissleverandør og deltaker i samfunnsdebatten på sitt felt.
Her får loven et problematisk vidt virkeområde med tanke på hva jeg tok opp over mht. plikten til å oppgi navn på redaktør. Den som tar opp kontroversielle temaer som omtalt over, vil ofte gjøre det i en blogg eller en blogglignende nettside. Forarbeidene sier ikke noe eksakt om når en privat blogg går over til å bli omfattet av loven. Det går imidlertid frem at den kan omfattes dersom den drives på et nivå som grenser mot profesjonell virksomhet. Det kan innebære at dersom en blogg utmerker seg med tanke på kvalitet, hyppge oppdateringer og antall følgere, kan redaktøren ufrivillig bli omfattet av den nye medieansvarsloven.
Over har jeg kommentert en betenkelig side ved selve innholdet i loven som foreslås. Avslutningsvis vil jeg gjengi et avsnitt fra side 6 i proposisjonen, hvor departementet skriver om diverse negativt innhold på nettet som vi trenger et filter mot. Blant dette negative innholdet finner vi “konspirasjonsteorier”:
I dag utfordres demokratiet og den offentlige samtalen på mange områder. Utviklingen av digital og nettbasert formidling av nyheter og informasjon har forandret de redaktørstyrte journalistiske medienes rolle og gitt brukerne en helt ny posisjon i mediebildet. Konsekvensen er grunnleggende endringer i ytringsklimaet og offentligheten. På den ene siden har det gitt oss nye og tidligere uante muligheter for informasjonsinnhenting, ytring og deltakelse. På den andre siden har vi fått en offentlighet som i større grad er uredigert, og der man ikke alltid vil ha en redaktør som filter mot for eksempel hatefulle ytringer, trusler, ærekrenkelser, desinformasjon, propaganda, konspirasjonsteorier eller innhold som kan være skadelige for mindreårige. Innhold blir nå formidlet mellom brukere, uten uavhengig filtrering, faktasjekk eller redaksjonell vurdering. I en del tilfeller vil én individuell bruker nå et like stort publikum som store, etablerte medier. Dette stiller nye krav, både til myndighetene, mediebransjen og den enkelte.
Fampo 