Erik Strand 24.05.2020
Astrid Meland er journalist i VG, en avis som blant annet har gjort seg herostratisk berømt for sin dekning av Bar Vulkan-saken, og som ivrig sensurerer i kommentarfeltene, skrev i oktober 2018 en kommentar om Fasting Torgersen-saken.
Overskriften på kommentaren er “Et endelig punktum”. Ved å gi sin støtte til et notorisk justismord, forteller journalist Meland i klartekst hva hun står for, med et endelig utropstegn etter.
I kommentaren skriver Meland blant annet:
“Togersens arvinger har tatt saken videre ved hjelp av advokat Cato Schiøtz, som i en årrekke jobbet sammen med Torgersens mest aktive hjelper, nå avdøde jusprofessor Ståle Eskeland.
Eskeland skrev fortjenstfullt om justismord. Men dette var ikke et av dem.”
Det finnes nok av dokumentasjon på at sannsynligheten taler for at vi tvert imot står overfor et justismord. Mye er samlet på nettstedet torgersensaken.no. Spesielt vil jeg anbefale Ståle Eskelands treffende kritikk av Gjenopptakelseskommisjonen i utredningen Gjenopptakelseskommisjonens sviktende grunnlag for å avslå kravet om gjenopptakelse. Ved å lese den utredningen vil man få et ganske annet bilde enn det Meland tegner når hun skriver:
“Når forsvarerne ikke har klart å pulverisere bevisene ved hjelp av innleide sakkyndige, har de til slutt endt opp med forklaringen at politiet løy og manipulerte bevis.”
Meland presterer å avslutte med denne setningen: “Det er få som har fått så mye rettsstat som Fredrik Fasting Torgersen.” Vi kan også lese følgende: “For den undertrykkende staten Torgersens venner raste mot, det er den samme staten som år etter år tok ham på alvor, behandlet klagene, så på bevisene, vitnene og sakkyndige uttalelser igjen og igjen.”
Jeg vil ikke betegne det som rettsstat å avslå en begjæring om gjenopptagelse på et så sviktende grunnlag som det Ståle Eskeland dokumenterte. Jeg vil heller ikke betegne det som særlig rettsstatlig å vri og vende på det som er uttalt i forarbeidene til en endring i straffeprosessloven, for å få det som står der til å passe med et avslag på en begjæring om gjenopptagelse. Den saken kan man lese utførlig om via denne lenken. Begjæringen Høyesterett tok stilling til, gjaldt riktignok gjenopptagelse av en annen sak enn Torgersen-saken. Men som Jan Tennøe forklarer i sin bok, hadde denne høyesterettssaken betydning også for Torgersen-saken.