Kari Ofstad og Randi Skar har skrevet boken Barnevernloven med kommentarer, som er datert juli 2004. Det kommer ikke frem noe sted at de har delt arbeidet med boken mellom seg, slik at f.eks. den ene har skrevet de første fire kapitlene, og den andre resten. Følgelig kan man forutsette at begge innestår for faglige og rettspolitiske synspunkter i boken.
Barnevernloven er delt i ni kapitler, hvorav det siste omhandler finansiering og egenbehandling. Lovens § 9-3 lyder som følger:
§ 9-3 Kommunens rett til å kreve egenbetaling fra barnet
Når et barn er plassert utenfor hjemmet som følge av et vedtak etter loven, kan kommunen kreve at barnet, så lenge plasseringen varer, skal dekke kostnadene ved oppfostringen helt eller delvis.
Egenbetaling som nevnt i første ledd kan bare kreves dersom dette må anses rimelig. Det kan ikke kreves dekning i barnets formue, avkastning av denne, eller barnets egne, opparbeidede midler.
Fylkesmannen avgjør kravet i de tilfeller det vedtak som gir grunnlag for plasseringen hører inn under fylkesnemndas myndighetsområde etter § 7-2.
Egenbetalingen skal innbetales til kommunen.
Departementet kan gi forskrifter om slik egenbetaling.
Ofstad og Skar skriver i kommentarene til paragrafens annet ledd bl.a.:
“Begrepet “barnets egne opparbeidede midler” er ikke definert eller kommentert nærmere av komiteen. I praksis kan det derfor oppstå tolkningstvil om dette begrepet. Det må imidlertid være klart at begrepet omfatter eventuell arbeidsinntekt. At det ikke kan kreves utgiftsdekning i barnets arbeidsinntekt, synes lite gjennomtenkt. Bor en ungdom i fosterhjem eller institusjon og får alle sine utgifter, bl.a. til kost, losji og klær dekket av barnevernthenesten, virker det lite rimelig at barneverntjenesten ikke kan kreve at vedkommende dekker en del av oppfostringsutgiftene dersom han eller hun har arbeidsinntekt.”
En kommentar til Ofstad og Skars rimelighetsbetraktning: Vi snakker her om banr og ungdommer som er blitt flyttet ved et tvangstiltak. Den som kjenner litt til forholdene i barnevernssystemet, vet at det dreier seg om mange barn som er blitt tatt fra forldrene både mot eget ønske og egen interesse. Ofstad og Skar synes det er rimelig at det offentlige i tilleg skal “peke nese til” ungdommene ved at en del av inntekten fra eventuelt arbeide går til å dekke oppfostringen.
På baksiden av Barnevernloven med kommentarer kommer det frem at Kari Ofstad på utgivelsestidspunkter var rådgiver i Barne- og familiedepartementet, mens Randi Skar var fylkesnevndsleder for Fylkesnemnda for sosiale saker i Oslo og Akershus. Det kan dermed forventes at de to forfatterne vet en del om hva norske myndigheter bedriver i barnevernssaker.
Fampo 