Erik Strand, 09.01.21
Lars Birkelunds bok “Norges krig mot Syria” tar for seg et særdeles stygt kapittel i norsk utenrikspolitikk. Det er imidlertid ikke bare politikernes rolle Birkelund tar for seg i boken. Boken tar også for seg ikke-statlige organisasjoners rolle og hvordan media har opptrådt.
Et eget kapittel, som begynner på side 88 i boken, eksemplifiserer medias rolle ved å se nærmere på hvordan en journalist, Line Fransson, har opptrådt. Det lille jeg her gjengir, kan ikke erstatte det å lese Birkelunds bok, men det kan gi et innblikk i hva Line Fransson står for. Birkelund viser med eksempler at Fransson har ivret for revolusjoner i Midtøsten over år.
Hva gjelder krigen i Syria, siterer Birkelund fra denne artikkelen av Line Fransson. Her er Fransson ukritisk talerør for en som vil at Vesten skal støtte væpnede opprørere som innbefatter ytterst tvilsomme krefter.
Birkelund gir flere eksempler på Franssons journalistikk, bl.a. at hun så sent som i 2018 er ukritisk talerør for eksilsyreren Hanan al-Balkhe fra den beryktede Nasjonalkoallisjonen. Birkelund viser også til at Fransson og Dagbladet aksepterer Hanan al-Balkhes tvilsomme påstand om at Assad har brukt kjemiske våpen mot egen befolkning.
Når man står overfor “journalistikk” som dette, kan det være opplysende å kontakte journalisten og legge frem andre synspunkter på en saklig måte. Hvordan journalisten så reagerer på dette, kan være klargjørende hva gjelder hennes seriøsitet. Det gjorde da også Birkelund, som i mai 2017 sendte Fransson en e-post med følgende innhold:
“Hei. Jeg har sendt deg flere flere spørsmål pr Facebok. Men du har ikke svart, så da prøver jeg her:
- Hvorfor hevder du at krigen i Syria begynte med fredelige demonstrasjoner når det finnes utallige vitnesbyrd om det motsatte?
- Du hevder at du var i Syria i 2011. Kan du fortelle mer om når og hvor du var i Syria, hvorfor du var der, hvordan du kom dit og hva du opplevde?
- Bevisene tårner seg opp mot White Helmets, en av norske mediers favorittkilder ift. Syria. Her en video som viser en offentlig henrettelse som WH deltar i ved å bære bort liket umiddelbart etter henrettelsen.
https://www.salon.com/2017/05/25/yet-another-video-shows-u-s-funded-white-helmets-assisting-public-held-executions-in-rebel-held-syria_partner/
Og det er ikke første gangen slikt har blitt dokumentert på video om WH. Hva er din holdning til WH? - Det hører med til historien at APs Marit Nybakk har nominert WH til fredsprisen. Jeg har advart henne, har du?
- Her er en FN-rapport som forteller om de grusomme virkningene av det sanksjonsregimet Norge og over 60 andre land fører mot Syria:
https://theintercept.com/2016/09/28/u-s-sanctions-are-punishing-ordinary-syrians-and-crippling-aid-work-u-n-report-reveals/
Det er snakk om ulovlige sanksjoner etter Folkeretten, kollektiv avstraffing av syrere, mange av dem så unge at de ikke engang vet at de er syrere.
Har du/Dagbladet omtalt rapporten og har du i så fall link?
Mvh
Lars Birkelund”
Her fikk Line Fransson en real utfordring, og dette er hva hun svarte:
“Hei. og takk for mail.
Jeg har en travel hverdag, og kjenner at jeg ikke vil bruke veldig mye tid på å sende deg mail.
Jeg husker ikke helt dato, men var altså i Syria våren 2011, var der en liten uke, på vei til Libya:
Så da, som nevnt, at fredelige demonstranter ble slått hardt ned på. Det har jeg også skrevet om i Dagbladet.
Hvite Hjelmer-debatten får gå sin gang. Jan Egeland er for eksempel en som mener dette er en organisasjon som fungerer bra. Jeg er journalist og ikke kommentator, og bruker ikke legge ut om mine meninger.
Jeg mener norske politikere må få nominere hvem de ønsker til fredspris – og annet. Det er en demokratisk rettighet de er blitt tildelt.
Med ønske om en fin dag, Line.
I boken tar Birkelund for seg innholdet i Franssons svar. Blant annet tar han for seg hvor fredelige mange av demonstrasjonene i virkeligheten var. Og han viser til hva nevnte Jan Egeland for øvrig har stått for – han var den som i mediene først og fremst avviste Gadaffis fredsfremstøt på et tidspunkt da hans flyvåpen for lengst var knust. For egen regning vil jeg påpeke en usaklighet i Franssons tilsvar. Hun påpeker, isolert sett helt korrekt, at politikere har en demokratisk rett til å nominere hvem de vil. Det har da ingen benektet, og det er helt irrelevant. Fransson har blitt utfordret til å gi sin vurdering av en nominasjon til fredsprisen, og det er noe helt annet.
Fampo 