Erik Strand, 01.09.2025
Jeg skal her omtale et par eksempler på holdninger som har blitt fremmet av sentrale tillitsvalgte i partiet Høyre i tidligere tiår. Jeg starter i 1970, da offentlighetsloven (i dag offentleglova) ble kjempet frem av daværende statsminister Per Borten. Erling Folkvord skriver i en kronikk om den motstand Høyre og daværende justisminister Ragnhild Elisabeth Schweigaard Selmer (H) viste mot en lov de færreste vil uttrykke motstand mot i dag:
“Da Stortinget i 1970 vedtok offentlighetslova, vart innsyn i statlege og kommunale saksdokument ein demokratisk borgarrett.3 Før den tid hadde opposisjonspolitikaren Per Borten (Sp) møtt veggen da han oppfordra Ap-regjeringa til å lovfeste ein slik innsynsrett. Da Borten vart statsminister og fekk makt, følgde han opp dette standpunktet, enda om det var meir enn upopulært i hans eiga regjering. Fordi statsminister Borten sette stillinga si inn på det, måtte justisminister Schweigaard Selmer (H) til slutt utarbeide ei lov ho sjølv var i mot. Alternativet hadde vori regjeringskrise. 4 Lova vart omarbeidd for nokre år sia, og har i dag svært tøyelege unntak.5“
Jeg spoler så frem et par drøye tiår til det andre eksemplet. Det gjelder daværende nestleder i Høyre, John G. Bernander, og uttalelser han kom med i et leserinnlegg. Saken gjaldt innføringen av en ordning med åpne høringer på Stortinget. Her må jeg ta det forbehold at jeg ikke tok utklipp av innlegget, og at dette innlegget fra før Internetts tid ikke er tilgjengelig på nettet. Det jeg skriver, er fra hukommelsen, med de forbehold det medfører.
Bernanders innlegg var et tilsvar til en innleggsforfatter som støttet innføringen av åpne høringer med den begrunnelse at sannheten ville komme (bedre) frem med åpne høringer. Bernander skrev ikke direkte at han var mot åpne høringer på Stortinget, men han gikk i rette med den forståelsen at åpne høringer ville føre til at sannheten kom frem. Bernander skrev at kontradiksjonsprinsippet – at ulike meninger kommer frem i offentlighet – ikke førte til at sannheten kom frem. Uten at jeg husker sikkert hvilket resonnement Bernander fremførte, mener jeg å huske at det gikk på at ulike synspunkter heller førte til støy og lite konstruktiv krangel. Han nevnte O.J. Simpson-saken, aktuell i nyhetsbildet den gangen, som eksempel på det. Han skrev at det var en grunn til at bare anglosaksiske land hadde valgt kontradiksjonsprinsippet; andre land hadde valgt et annet prinsipp, muligens konsensusprinsippet.
Det at Norge ikke bekjenner seg til kontradiksjonsprinsippet, var usant, i hvert fall hva gjelder rettsvesenet, den gangen, og er det i enda større grad i dag. Ellers er det lett å innse at Bernander har et poeng; muligheten for å få sannheten frem sikres ikke av at alle har muligheten til å komme til orde. Det blir gjerne støy og avledningsmanøvre med mere. Men en ting skulle være klart ut fra historien. Muligheten til å få sannheten frem styrkes ikke ved at man forkaster kontradiskjonsprinsippet.
Fampo 