Erik Strand, 3. oktober 2021
Øyvind Strømmen har skrevet boken “Giftpillen”, hvor han tar for seg konspirasjonsteorier. Tittelen “Giftpillen” pryder bokens forside med giftgrønn farve. På baksiden kan vi lese følgende om konspirasjonsteorier:
“Konspirasjonsteorier gjør stor skade. De ødelegger sosiale relasjoner, huler ut samfunnskritikken og erstatter den med blinde fiendebilder. De tar oppmerksomhet fra viktige debatter om virkelige problemer, fører til at politisk engasjement kveles i avmaktfølelse og forvandler samfunnsmessig frustrasjon til hat og ekstremisme”.
Konspirasjonsteorier kan være så mangt. Noen er oppspinn, mens andre ikke kan avfeies. Andre har kommentert hvor galt det blir å si, uten forbehold, at konspirasjonsteorier er skadelige. Her skal jeg i stedet konsentrere meg om hvilket narrativ boken presenterer om konspirasjoners utbredelse.
Da jeg leste gjennom boken, var det ikke vanskelig å finne mye det gikk an å være enig med forfatteren i. Det har blitt satt frem mange avsindige teorier gjennom tidene. Strømmen avslutter med å omtale en høyreekstrem terrorist i 2019, John T. Earnest, som hadde takket for “de røde pillene” han hadde funnet på nettstedet 8chan. “De røde pillene” er her en referanse til filmen “The Matrix”. Strømmen avslutter med å forklare bokens tittel: “Det var giftpiller han hadde fått tak i”. Jeg vil for ordens skyld nevne at Strømmen i boken også kritiserer konspirasjonsteorier jeg ikke har satt meg tilstrekkelig inn i til å ta stilling til eller diskutere, uten at jeg ønsker å utdype det nærmere.
Strømmen medgir også at reelle konspirasjoner – stygge og alvorlige konspirasjoner – eksisterer. Med tanker på det jeg vil kommentere i det følgende, ser jeg det som riktig å gjengi forholdsvis omfattende fra det Strømmen skriver på dette punktet. Strømmen skriver (s. 96):
“Vi er altså alle mistenksomme, men noen av oss er allikevel mer mistenksomme enn andre. Det finnes tegn på at dette virker begge veier: De som er skeptiske til konspirasjonsteorier, har lettere for å være skeptiske også til historier om for eksempel CIAs såkalte MK Uktra-prosjekt, eller om korrupte ledere i et land, selv om disse historiene faktisk er sanne. MK Ultra var et virkelig program der CIA blant annet eksperimenterte med rusmiddelet LSD på testpersoner som slett ikke var klar over hva de var utsatt for. Her snakker vi om et mørkt komplott – på ekte.
Enhver som uttrykker kritikk av konspirasjonsteorier må regne med å bli møtt med slike eksempler på virkelige sammenevergelser som et motargument. Man skal selvsagt heller ikke lete lenge i historiebøkene før man finner konkrete, godt dokumenterte komplotter. Dyrendal og Emberland kommer med en ganske selvsagt observasjon i så måte:
Konspirasjoner forekommer. Mennesker sammensverger seg hele tiden med og mot hverandre. Vi er sosiale vesener som planlegger og samarbeider om ting vi ofte holder hemmelig for andre. Og det dreier seg ikke sjelden om å skaffe oss selv og vår gruppe fordeler på bekostning av andre.
Det ville være naivt å anta at det ikke foregår “sjakkspill” i det skjulte. Løgner, propaganda og dypt hemmelighold er også en del av virkeligheten. I tillegg til MK Ultra har vi i dette kapitlet – om enn indirekte – møtt et annet slikt virkelig eksempel. I amerikansk politikk dukker endelsen
“-gate” til stadighet opp i forbindelse med både ekte og innbilte politiske skandaler. Opphavet til denne endelsen er å finne i en av de mest kjente av dem alle, den ulovlige overvåkningen av demokratenes hovedkvarter i Watergate-bygningen i den amerikanske hovedstaden. Watergate-skandalen skulle vise seg å involvere mektige folk tett på den daværende presidenten Richard Nixon. Til sist førte saken til hans avgang.”
Strømmen deler så noen fakta fra Watergate-historien som illustrerer hvordan sammensvergelsen ble avslørt som en følge av tilfeldigheter og en årvåken nattevakt. Han går så videre til å bruke disse trekkene ved skandalen til å illustrere et skille mellom “ekte sammensvergelser” og “konspirasjonsteorier”. Strømmen skriver:
“Historien om Watergate forteller oss noe viktig om ekte sammensvergelser, og det er egnet til å skille dem fra konspirasjonsteorier: Den ulovlige overvåkningen av demokratenes hovedkvarter hadde riktignok enorme politiske implikasjoner, men komplottet var allikevel begrenset i omfang. Dets mål var også avgrenset: å skaffe en presidentkandidat en fordel i valgkampen. Dette er, for å si det forsiktig, moralsk tvilsomt. Likevel er det vanskelig å få øye på absolutt ondskap i denne saken. Selv om sammensvergelsen fant sted i det skjulte, røper den ikke en hel verden i skyggene. Dessuten, og dette er vesentlig, ble den avslørt – og det til tross for at relativt få mennesker var involvert.
Brotherton sammenfatter prototypen på en konspirasjonsteori på en måte som viser hvordan den skiller seg fundamentalt fra dette: Den antar at ingenting er slik det fremstår. Den fremstiller konspiratørene som særdeles kompetente og som uvanlig ondskapsfulle. Den baserer seg også på en jakt etter enhver anomali, og leter høyt og lavt etter alle avvik som ikke passer inn i den offisielle historien. Den er – til syvende og sist – dessuten umulig å motbevise. Watergate-skandalen viser oss at virkelige sammensvergelser er feilbarlige, og at tilfeldigheter spiller en rolle: en teipbit, en oppmerksom nattevakt, en skrekkfilm. Slikt kan være nok til å velte det hele, men ikke i konspirasjonsteorienes verden.
Væpnet med dette eksemplet, og med kunnskap om hvordan hjernene våre legger til rette for konspirasjonsteorier, hvordan skal vi da skille mellom de sannsynlige og usannsynlige påstandene om at noen har slått seg sammen i et komplott? Vel, her er et knippe pekepinner:
- Dersom det ikke dukker opp bevis for de påståtte årsakssammenhengene, eller bevisene som legges frem like gjerne – om ikke heller – kan skyldes andre årsakskjeder eller sågar tilfeldigheter, er det grunn til å være skeptisk.
- Når de påståtte konspiratørene gis nær overnaturlige evner, bør man også bli betenkt. Husk på hvor menneskelig det er å feile, hvor mange tabber vi alle gjør.
- Jo mer kompleks den påståtte konspirasjonen er, desto mindre sannsynlig er det at den er ekte. Dersom mange mennesker påstås å være involvert, er det mindre sannsynlig at de alle har klart (og ønsket) å holde tett. Dersom konspiratørenes angivelige mål er særdeles omfattende, er konspirasjonsteorien også mindre sannsynlig.
- Hvis konspirasjonsteorien tar utgangspunkt i små hendelser, som kan være reelle nok, for å bevise langt mer usannsynlige forklaringer bak store og betydningsfulle hendelser, har du en ytterligere grunn til å la alarmklokkene kime.
- En tendens til å blande fakta og spekulasjon, uten å skille klart mellom de to, er også et dårlig tegn. det samme er en ekstrem fiendtlighet mot alt som finnes av innvendinger.
Huskeregler som dette kan hjelpe oss med å sortere. Kunnskap om hvordan hjernene våre tar snarveier kan være en motgift mot selv å henfalle til konspirasjonsteoretisk tenkning. Likevel må vi grave dypere om vi skal komme til bunns i konspirasjonsteorienes utbredelse. For i hvilke situasjoner er det vi lettest blir ofre for våre egne tankefeil?”
Her er det noe vesentlig å ta tak i. Mens Strømmen i det ovenfor gjengitte ikke kommer med påstander om konkrete konspirasjonsteorier/konspirasjonsanklager, fremmer han et narrativ som ikke passer på virkeligheten (dette skriver jeg uten å avvise alt han kommer med av metodiske råd). Her presenteres det som et trekk ved ekte konspirasjonsteorier at komplottet er begrenset i omfang og har et begrenset mål.
Ser vi på noen av de forholdene i vårt eget land som kan karakteriseres som ikke-rettsstatlige og alt annet enn demokratiske, ser vi et trekk som går igjen. Det er at det oppstår lange kjeder av mennesker i de rette posisjonene som er villige til å dekke hverandre. Det er ikke et absolutt bevis på at alle involverte deltar i en konspirasjon hvor de aktivt snakker sammen og planlegger. Et ikke så rent lite indisium er det allikevel. Vi kan stille spørsmålet: hvorfor skulle det være så vanskelig for blant annet mediefolk og politikere å ta opp betente spørsmål som er tilstrekkelig godt dokumentert?
Vi kan illustrere dette med et kjent eksempel. Arnold Juklerød var en anleggsarbeider som oppdaget at en grendeskole i Kragerø kommune var blitt nedlagt uten at det gikk lovformelig for seg. Han ble tvangsinnlagt i 1971, og hans påstander om skolenedleggelsen ble av leger ved Gaustad sykehus betegnet som “ukorrigerbare paranoide vrangforestillinger”. Til tross for at Trond Skaftnesmo dokumenterte at “vrangforestillingene” var sanne, ville ikke departementet innrømme at Juklerød hadde rett, før i 1995. Da Stortinget den 31. mai 1996 stemte over et forslag fra Erling Folkvord (RV) om en gransking av Juklerød-saken, stemte kun 6 representanter for.
I boken Fragler finst dei? tar tidligere stortingsrepresentant Marie Lovise Widnes (SV) for seg det arbeidet fiskeren Kåre Torvholm gjorde for å sette søkelys på flere forhold som ikke tåler dagens lys, blant annet at Stortinget ble feilinformert. Widnes skriver også om de kreftene som jobbet mot Torvholm, og som det ikke har vist seg ytterst vanskelig å få has på.
Dag Hiåsens rapport “Ytringsfrihetens pris i Det skjulte Norge” kan også anbefales. Den som leser rapporten i sin helhet, vil se at det ikke kun er enkelte sammensvergelser med et begrenset formål som avdekkes. Man vil se at den ene aktøren etter den andre dukker opp for å forsvare hverandre, selv om disse aktørene i utgangspunktet ikke skulle ha noen legitim interesse av å dekke hverandre. Ikke minst ser vi at de som står frem og vil gjøre noe konstruktivt med ikke-rettsstatlige forhold, blir utsatt for sjikane av ulikt slag.
Så til slutt noen ord til det Strømmen skriver om at ekte sammensvergelser er feilbarlige. Det har Strømmen helt rett i. Imidlertid ser vi ofte at feil ofte ikke får noen skjebnesvangre konsekvenser for de som sysler med sammensvergelser. Godt dokumenterte saksforhold kan omtales i bøker og på nettsteder med ulik grad av oppmerksomhet uten at tilstrekkelig mange bryr seg og lager rabalder. Da gjør det ikke all verden at noen feil blir begått.
Fampo 