15. september 2012
Sist redigert 16. mai 2021
I de årene jeg har vært aktiv i Fampo, har jeg opplevet flere episoder med det jeg vil kalle demonstrativ overvåkning. Første gang jeg var hjemme hos Dag Hiåsen, var i desember 2001. Under besøket fikk jeg høre Hiåsens faxmaskin gi fra seg ulyder som man absolutt ikke skulle vente å høre fra en fax, og det varte ca. en halvtime. I 2004 opplevet jeg et par episoder med demonstrativ/truende bilkjøring på riksveien rett ved Hiåsens hus.
Det jeg først og fremst vil fortelle om her, er en noe spesiell form for demonstrativ overvåkning. Jeg har lenge hatt som hobby å regne kvadratroten av tall i hodet og sjekke resultatet med kalkulator etterpå. Når jeg har gått kortere spaserturer, har det hendt at jeg har regnet kvadratroten av bilnumre på biler jeg har passert.
For noe over et år siden la jg merke til at flere biler som passerte meg, hadde bilnumre som var enkle å regne kvadratroten av – sammenlignet med de fleste andre femsifrede tall, f.eks. fordi numrene lå nær opptil et kvadrattall. Jeg lurte på om mine overvåkere med hensikt kjørte rundt med biler med slike bilnumre. Da jeg fortsatte å treffe på slike biler påfallende ofte, ble jeg nokså sikker på at så var tilfelle.
Jeg opplevet altså at noen passer på at jeg støtte på biler, både parkerte og passerende, med bilnumre som var enkle å regne kvadratroten av, i et omfang som sprenger enhver rimelig sannsynlighet for hva som er tilfeldig. Det er imidlertid ikke uten videre lett å kommunisere til andre. Når jeg passerer et stort antall biler, er det ytterst vanskelig å anslå sannsynligheten for at det er tilfeldig at jeg ser såpass mange bilnumre som skiller seg ut, som jeg gjør. Imidlertid fant jeg en måte å få bekreftet at sannsynligheten for at det jeg observerte var tilfeldig, var ekstremt liten.
Jeg bor landlig på Tjøme. Om sommeren er det en del biltrafikk i nærmiljøet, og i sommer så jeg nye biler hver dag, men ikke et stort antall. Jeg bestemte meg for å se hvor mange dager på rad jeg trygt kunne anslå at de nye bilnumrene jeg så i et område omtrentlig innenfor en radius på 1 km fra der hvor jeg bor, hører til de 50 % kombinasjoner av bilnumre som er enklest å regne kvadratroten av. Sannsynligheten for at det skulle slå til en dag, er 0,5 (50 %). Sannsynligeheten for at det skulle slå til to dager på rad, er 0,5 x 0,5 = 0,25, sannsynligheten for at det skulle slå til tre dager på rad er 0,5 x 0,5 x 0,5 = 0,125 etc.
Jeg innser at det er noen feilkilder knyttet til dette. For det første er det ikke lett å vite hvilke bilnumre jeg ikke har sett før. Å huske et stort antall bilnumre er alt annet enn lett. Imidlertid går det lettere når jeg har gått forbi parkerte biler i lang tid allerede og regnet kvadratroten av dem. Og glemmer jeg en gang at jeg har sett et bilnummer før i løpet av sommeren, eller tidligere, er det lettere å huske neste gang. Dessuten er det naturlig nok lettere å kjenne igjen “spesielle” numre, slike som er enkle å regne kvadratroten av. Ergo vil ikke det at jeg har glemt at jeg har sett noen bilnumre før, gjøre observasjonen mindre sikker hvis jeg i løpet av en dag ser at kombinasjonen av nye bilnumre klart tilhører de 50 % av kombinasjoner av et antall bilnumre som er enklest å regne kvadratroten av.
En annen feilkilde ligger i det å anslå at de nye bilnummerne jeg så i løpet av en dag, tilhører de 50 % av kombinasjoner som er enklest å regne roten av. F.eks kan jeg en dag gå forbi noen bilnumre jeg ikke kan huske å ha sett før, og som er meget enkle å regne kvadratroten av – de kan f.eks være 1 større enn eller 1 mindre enn et kvadratttall. En annen dag kan jeg gå forbi mange nye bilnumre som er litt enkle å regne kvadratroten av. Derfor vil jeg understreke at jeg så etter om de nye bilnummerne jeg så, klart hørte til de kombinasjoner av bilnumre som var enklest å regne kvadratroten av. Selvfølgelig traff jeg også på “normale” bilnumre.
Imidlertid viste det seg å høre til sjeldenhetene at det ikke var meget klart at kombinasjonen av nye bilnumre hørte til de kombinasjoner som var enklest å regne bilnumre av. Jeg vil til og med kalle det demonstrativt. Det var ikke uvanlig at jeg i løpet av en dag kunne gå forbi ca ti parkerte biler med bilnumre jeg ikke kunne huske å ha sett før, og ca 8 av dem var påfallende enkle å regne kvadratroten av.
Jeg begynte å observere dette 1. juni. Hver dag til og med 7. august var det ingen tvil om at kombinasjonen av nye bilnumre hørte til de 50 % av kombinasjoner som er enklest å regne kvadratrøttene av. Den 8. august kunne jeg ikke si det så sikkert. Da hadde det gått over to måneder, og hvis jeg trekker fra de få dagene jeg var bortreist, slo min forventning til mere enn 60 dager på rad (når jeg skriver “på rad”, sikter jeg til de dagene jeg ikke var bortreist). Følgelig kan jeg konkludere med at sannsynligheten for at det var tilfeldig at jeg så så mange bilnumre som var enkle å regne kvadratroten av, var tilfeldig, er mindre enn 0,5 multiplisert med seg selv 60 ganger. Det er mindre enn en trilliondel.
Noen tanker er nærliggende. Ikke bare viser lakeiene og de som instruerer dem, evne og vilje til å gjennomføre det jeg her har beskrevet. De må ha brukt betydelige ressurser på å samle sammen alle disse bilene med sine bilnumre og kjøre rundt i dem eller parkere dem på et passende sted. Disse folkene har tydeligvis nok ressurser og vilje til å prioritere.
Tjøme 15. september 2012
Erik Strand
Fampo 