—– Original Message —–
From: “Erik Strand” fampo@hotmail.com
To: trond.helleland@stortinget.no
Cc: gunn.gjul@stortinget.no; jan-arild.ellingsen@stortinget.no; linda.hofstad@stortinget.no; einar.holstad@stortinget.no ; andre.kvakkestad@stortinget.no; finn-kristian.marthinsen@stortinget.no; anne-helen.rui@stortinget.no ; knut.storberget@stortinget.no; inga-marte.thorkildsen@stortinget.no; tusentipset@vg.no ; bjorn.hildonen@finnmarken.no; redaksjonen@smp.no; audun@su.no; lpbrekk@iras.no; post@nsda.no
Sent: Saturday, September 04, 2004 1:57 AM
Subject: Åpent brev til justiskomiteens medlemmer
Åpent brev til justiskomiteens medlemmer.
På vegne av menneskerettsorganisasjonen FAMPO (Folkeaksjonen Mot Psykiaternes Overgrep) vil jeg med dette gjøre justiskomiteens medlemmer kjent med noe av det FAMPO kan dokumentere av statsautorisert kriminalitet i Norge. Den foregående setningen er utvilsomt noe misvisende, da det vil være naivt å tro at ikke justiskomiteen kjenner til disse forholdene fra før. I forrige periode mottok og besvarte daværende komitéleder Kristin Krohn Devold et brev fra Radio Modums redaktør Magne Grønlund. Måten henvendelsen ble besvart på, er mildt sagt avslørende for Devold. Korhn Devold svarte at henvendelser om psykiatri ikke var justiskomiteens bord, enda Grønlunds henvendelse gjaldt rettens behandling av Bygdepost-saken.
“Ytringsfrihetens pris i det skjulte Norge” – i denne rapporten dokumenterer Dag Hiåsen den mest destruktive kriminalitet i vårt land. Rapporten kan leses på FAMPOs internettside http://www.uprootmedia.org/f.html. Representantene kan også henvende seg til FAMPO for å motta papirutgaven. En av justiskomiteens representanter – Inga Marte Thorkildsen – mottok også rapporten på SVs åpne møte på Tjøme 26. april i år. Kjennskap til “Ytringsfrihetens pris i Det skjulte Norge” forplikter justiskomiteen. Hvis ikke dens representanter nå griper fatt i det som avdekkes i “Ytringsfrihetens pris i Det skjulte Norge”, er det mafiavirksomhet de beskytter.
Sensur, mened og diskreditering/ diagnostisering er noe av det som avkles i “Ytringsfrihetens pris i Det skjulte Norge”. I løpet av noen måneder i 2000 slapp FAMPO til i lokalavisen Bygdeposten med hva organisasjonens leder Dag Hiåsen kunne dokumentere av ikke-rettsstatlige forhold i Norge. Jeg viser til artikler som “Tvangsinnlagt uten grunn”, “Vil ha justismord” og “Den siste sovjet-staten”. I sistnevnte artikkel kunne man bl.a. lese at Sunnmøre politidistrikt begjærte Oddmar Remøy og Kåre Torvholm, begge med plettfritt rulleblad, underlagt mentalobservasjon.
Kåre Torvholm, som man ved Sunnmøre politidistrikt ville ha underlagt mentalobservasjon, var sentral i arbeidet med å avdekke økonomisk kriminalitet. Hans arbeide for fiskernes interesser er omfattende beskrevet i tidligere stortingsrepresentant Marie Lovise Widnes’ bok “Fragler, finst dei?” Som et eksempel på hva Widnes omtaler av Torvholms arbeide, nevner jeg at daværende stortingsrepresentant Gudmund Restad kunne bruke materiale fra Torvholm for å rette opp at Stortinget var blitt feilinformert i forbindelse med spørsmålet om fiskernes trygderettigheter.
Angående Oddmar Remøy ser vi et eklatant eksempel på bruk av psykiatrisk tvangsinnleggelse for å nøytralisere brysomme personer. Jeg gjengir fra side 34 i “Ytringsfrihetens pris i Det skjulte Norge”:
“Han høyrer til eit sivilt nettverk av både lokal, nasjonal og internasjonal tilknytning som har som formål å avdekke kriminelle ting som foregår i det offentlege for å få ting over i meir produktiv lei. Etter mi vurdering er krava i lph 3 innfridde. 6090 Fosnavåg 11.02. 2000 kl. 1730. Bjørn Martin Aasen, kommuneoverlege.”
Til orientering står “lph 3” for daværende “lov om psykisk helsevern, § 3”. Kommuneoverlege Bjørn Martin Aasen er identisk med mannen som var statssekretær for Gro Harlem Brundtland. Han meddeler i klartekst at å avdekke kriminelle ting som foregår i det offentlege – det er sjukt det. Jeg skal komme tilbake til politikeres bruk av diagnostisering og diskreditering overfor FAMPO i 2004. Justiskomiteen kan ikke unngå å se det ytterst alvorlige i dette.
Et spørsmål melder seg naturlig: Hvorfor var det kun Bygdeposten (og noen ytterst få andre aviser, som Samfunnsliv) som skrev om slike graverende forhold? Samtidig som Bygdeposten publiserte artikler som de jeg har nevnt over, sendte den lokale radiostasjonen Radio Modum sin serie “Det skjulte Norge”, som tok opp de samme forhold. En rekke personer ble invitert til å imøtegå Mjøseng og Hiåsen, men våget ikke å stille.
Kun noen måneder fikk Irene Mjøseng anledning til å trykke ledere, artikler og leserinnlegg om maktmisbruk i Norge. Hun ble først suspendert fra sin stilling og oppsagt oktober 2001. I “Ytringsfrihetens pris i det skjulte Norge” dokumenteres det at Drammen byrett og Borgarting lagmannsretts behandling av Mjøsengs søksmål for usaklig oppsigelse ikke kun var befengt med mened og andre ulovligheter, men også at “rettens” behandling av saken hadde kriminelt forsett. Den repeterte faktasabotasje og kontradiksjonsnektelse kan rett og slett ikke forklares som dårlig juridisk håndverk.
Hiåsens rapport gir en omfattende beskrivelse av de metoder retten anvender for å skape justismord. Jeg skal her kun omtale noen sider ved Bygdepostsaken, resten kan man lese selv i rapporten.
– I den siste leder hun fikk mulighet til å sette på trykk tirsdag 12. september 2000 – “Ytringsfrihetens pris” (vedlegg 15 til rapporten) – skrev Irene Mjøseng om en henvendelse fra avisens styreformann fire dager tidligere. Den eftermiddagen ringte styreformann Bjørn Larssen og forlangte at visse ting ikke skulle settes på trykk. Han begrunnet det med at han hadde mottatt to negative henvendelser på torsdagsavisen. På spørsmål om hvem disse henvendelsene kom fra, svarte Larssen at han ikke kunne oppgi det, kun at henvendelsene var kommet fra eksternt hold. Denne fremstillingen ble ikke benektet av saksøkte, Bygdeposten A/S, under rettssaken. I hva slags samfunn har eksterne aktører, hvis identitet ansvarlig redaktør ikke får opplyst, adgang til å bestemme hva redaktøren kan sette på trykk?
– Drammen byrett foretok ingen drøftelse; alle saksøkers fremlagte bevis ble underslått. Lagmannsretten foretok ingen drøftelse hva angikk lagmannsrettens avgjørende påstand. Lagmannsretten hevdet at Mjøseng lot seg påvirke som redaktør (rapportens vedlegg 12). Avgjørende for retten var hvorvidt det kunne oppstå mistanke hos lesekretsen om at hun lot seg påvirke. Den eneste begrunnelse retten gav for påvirkningspåstanden, var at det var “åpenbart”. Åpenbaring som juridisk grunnlag.
Åpenbaringer, spekulasjoner og mened anvendes for å kneble dokumentasjon av ikke-rettsstatlige forhold i Norge. I et åpent brev til Odd Einar Dørum 19. juli viste jeg til “Ytringsfrihetens pris i Det skjulte Norge”, som Dørum tidligere hadde mottatt, og krevet at justisministeren tok affære. I mitt åpne brev (som kan leses på http://www.uprootmedia.org/f.html) krevet jeg at Dørum stilte til et møte med FAMPO. To av dem jeg sendte kopi av brevet til pr. e-post, var justiskomiteens Trond Helleland og Inga Marte Thorkildsen.
Da jeg 5. august la ut det åpne brevet som innlegg på Venstres debattforum på internett – Talerstolen – fikk jeg kort tid efterpå replikk fra Dørums politiske rådgiver Marit Meyer, som svarte at FAMPO i nær fremtid ville bli invitert til et møte med Justis- og politidepartementet. 31. august stilte FAMPO til et møte som varte i ca. 35 minutter, hvor Dørum ikke var til stede. Selv om det var et meget dårlig utgangspunkt for å legge frem sakskomleks hvor FAMPO besitter dokumentasjon, fikk vi informert om en rekke forhold som ikke hører hjemme i et demokrati, og overlevert “Ytringsfrihetens pris i Det skjulte Norge”. De forhold som der avdekkes, er nå i høyeste grad å regne som en kjensgjerning for justisministeren.
Det som avdekkes i “Ytringsfrihetens pris i Det skjulte Norge”, har vært gjenstand for heftig debatt på Venstres diskusjonsforum talerstolen. Jeg gjengir noen høydepunkter derfra for å understreke at Hiåsens rapport har vært kjent høyt opp blant Dørums partifeller, samt å gi noen eksempler på den diagnostisering og stigmatisering de som legger frem dokumentasjon av alvorlige forhold, blir møtt med. Tidligere statssekretær Oddmund Hammerstad skriver om dette i boken “Oppgjør”:
“Man skal være mentalt robust for å stå imot over tid. Det er Ramm og Setsaas, hver for seg og samlet. Ingen av dem har på noe tidspunkt vært inne på tanken om å gi opp. Nå har deres felles krig vart i over syv år. Det har ikke vært til å unngå at det meget spesielle liv de to har vært tvunget til å leve, har satt visse spor. Det står likevel ikke dårligere til med Ramms intellekt enn at han fortsatt vinner turneringen i Stortingets bridgeklubb. Gribber og hyener kretser rundt dem begge og venter på at de skal knekke sammen, mens de skriker og bjeffer: “Paranoia! Paranoia!”
Følgende “gullkorn” har man kunnet lese på Venstres debattforum i løpet av 2004: Venstres organisasjonssjef Runolv Stegane: “Dette er en trist historie som kunne vært unngått dersom hun [Irene Mjøseng, Bygdepostens tidligere redaktør] ikke hadde latt seg hjernevaske av personer som opptrer som relegiøse fanatikere med monopol på den rette lære. Det er trist å se at Erik Strand, cand. scient (ifølge Hiåsen) går i samme fella”. Tidligere medlemssekretær i Unge Venstre, Helge Rolstadås: “.kranglefanter og paranoide mennesker finnes det nok av, men at det skal gå ut over Venstres debattnettverk har jeg lite sans for”. Tidligere sentralstyremedlem i Unge Venstre, Trond Tveiten: “man kan godt kritisere den norske staten, men denne siden [FAMPOs internettside] du referer til er til de grader fylt med paranoia at jeg sliter med å ta den seriøst så overhodet”.
Med dette åpne brev er justiskomiteen informert om groteske ikke-rettsstatlige forhold i Norge. Også i tidligere stortingsperioder er justiskomiteen blitt informert om tilstanden i det norske rettsvesen. “Domstolene er livsfarlige for vanlige folk” var overskriften Økonomisk Rapport 02/1998 brukte om tingenes tilstand. Flere daværende representanter i justiskomiteen uttrykte at slike rettstilstander som ØR beskrev, ikke kunne godtas. Hvorledes fulgte representantene opp dette? Manglende oppfølging fra justiskomiteens representanter efterat komitéen er blitt informert om Hiåsens rapport, vil bli brukt til fulle.
Tjøme 04. september 2004
Erik Strand, styremedlem i FAMPO.
Fampo 