Hjem > Lov og rett > Norske jurister

Meling og Feydts sjikane av offer for menneskehandel

Erik Strand, 26. juni 2014

I boken "Rikets tilstand" forteller Stein Morten Lier blant annet om en kvinne ved navn Anna som ble truet og tvunget til prostitusjon i Norge. Jeg vil komme tilbake til Brynjar Meling og Fritjof Feydts opptreden i denne saken, men først litt om bakgrunnen.

Anna vokste opp på landsbygden i Russland, ikke langt fra grensen mot Latvia. Da kuen som familien levet av, døde, ble den økonomiske situasjonen for familien desperat, og Anna følte at hun måtte gjøre noe. Hun traff to yngre jenter som visste hvem hun var. Den ene av jentene, som hadde tenkt seg til Moskva, lurte på om Anna ville være med. Hun fortalte at henes mor med jevne mellomrom reiste dit og returnerte med penger nok til at de klarte seg i flere måneder. Anna valgte å bli med jenta til Moskva.

Fremme i Moskva hadde de ikke noe sted å bo. Om kvelden kom en fremmed mann bort til de to jentene og spurte om de hadde noe sted å overnatte. Mannen, som var et sted i førtiårene, tok dem med til en studentbolig og ordnet rom til dem. Anna og venninnen var to uker i Moskva og forsøkte å finne et arbeide. Mannen som hjalp dem med bolig, kom innom av og til med litt penger. Han sa at han kunne hjelpe dem å finne arbeide, men han kjente ikke mange i Moskva. Hvis de ville reise til Litauen, hvor han var fra, kunne han lett skaffe dem jobb.

Jentene lot seg overtale. De reiste med toget til Hviterussland. Der ble de møtt av en mann som sa han skulle ta vare på dem til deres venn i Moskva nådde frem. Den ukjente, men vennlige, mannen kjørte dem til et hotell og sørget for overnatting. Neste morgen kom mannen og sa at han skulle bringe dem videre over grensen til Litauen. Hvis de ble stoppet i tollen, fikk de beskjed om å si at de var på vei til et bryllup. Da de kom et stykke inn i Litauen, svingte bilen av fra hovedveien og kjørte til et lite tettsted og parkerte. En drøytime senere dukket det opp to andre menn som virket svært skremmende på de to jentene. Bilturen fortsatte lenge med de to mennene. Sent på kvelden snudde den ene av mennene og presenterte seg som Vadim. Kameraten her Alexander.

Senere tok bilen av fra landeveien og svingte opp foran et hus. Rundt tomten var det et høyt gjerde, og en aggresiv hund patruljerte innenfor. Inne i huset fortalte Alexander at de fra nå av mætte gjøre akkurat som han sa. Hvis ikke ville de få juling. Det ville ikke nytte å rømme. De ville bli funnet uansett. Og hvis de ikke lyktes med å finne dem, ville de spore opp familiene deres og mishandle dem. Deretter brukte han lang tid på å fortelle hva som hadde skjedd med andre jenter som hadde motsagt dem. Alexander forsikret om at døden ville være en velsignelse i forhold til hva de ville bli utsatt for hvis de nektet å gjøre det de fikk beskjed om. Da skulle de slå dem til de ble fullstendig invalidisert og måtte sitte i rullestol resten av livet.

Anna forteller: "Jeg husker ikke alt som skjedde den kvelden og natta, men vi ble tvunget til å ha oralsex. Lena og jeg måtte bytte på, og de sa vi måtte stønne og late som vi likte det. Så ble vi tvunget til å ha sex med hverandre; kysse, slikke ... Jeg husker at Vadim voldtok meg bakfra, og jeg skrek. Da sa Alexander at det var bra, sånn skal det være. Nå var de ekte. Etter det tok Vadim penisen sin i munnen min, og jeg husker at jeg løp ut for å kaste opp."

Etter noen dager ble jentene fraktet til Vilnius, hvor de ble sperret inne i en leilighet i nesten to måneder. Hver dag i denne tiden dukket seks til åtte menn opp. De drakk seg fulle, skjelte dem ut og voldtok. De slo, brennmerket dem med sigaretter og truet med å skjære dem opp med kniv.

Senere ble Anna utstyrt med et falskt, Litauisk pass og fraktet til Norge. De kom til Norge i desember 2001, hvor de igjen ble voldtatt og tvunget til prostitusjon. Saken ble anmeldt, anmeldelsen kom til Follo i 2002, og det ble etterhvert straffesak mot noen av de involverte. De tiltalte var så heldige å ha advokater som strakte seg langt for å ivareta deres interesser. Brynjar Meling ringte Annas arbeidsgiver, som ikke visste noe om hennes fortid, og fortalte at hun hadde solgt sex og lurte på om hun oppførte seg ordentlig på jobben. Fritjof Feydt strakk seg enda lenger for klienten. Han sporet opp Annas mor og fortalte at datteren hadde solgt sex i Norge. Han lurte på om hun hadde gjort det i hjemlandet også. På det tidspunktet visste ikke moren noe om datterens situasjon. Da han ikke fikk noe svar fra moren, ringte han rundt til andre i den lille landsbyen og stilte de samme spørsmålene.

Annas støttekontakt fortalte at de ikke hadde rukket å snakke med moren; de hadde ikke i sin villeste fantasi forestilt seg at Meling og Feydt ville opptre som de gjorde. De fremstilte det som om Anna hadde solgt sex frivillig i Norge, og nevnte ingenting om at hun var blitt tvunget. I retten fremstite Meling og Feydt Anna som en løsaktig jente som hadde solgt sex i hjemlandet også. De nådde ikke frem med det, men det var en så stor belastning for Anna at påtalemyndigheten flere ganger vurderte å trekke saken for å spare henne. Slik oppnådde advokatene nesten at klientene deres gikk fri.